| <— Tilbake |
|
Eller handler det bare om å "finne seg selv"? Filosofien bak hestehold for meg handler om å lære seg å se og lytte, om å se utfordringene istedet for problemene, om gamle og nye kulturer og om å møte seg selv. Det handler om respekt for et urgammelt vesen, som har pløyd markene og formet landskapet, fått hjul til å rulle og båret menneskene gjennom historien. Det handler også om nytelse, glede og moro og om å oppfylle dyptliggende, latente drømmer - en lengsel etter en enkel, vill og ren opprinnelighet. Årsaken til at reisen begynner er nettop denne lengselen, en beundring og en kjærlighet til den vakre, grasiøse hesten som på tross av sin kraft og størrelse så villig gjør hva et menneske ber om, mens den egentlig ikke hadde behøvd det. Lengselen er etter å føle en forbindelse med denne guddommelige skapningen, beundringen og kjærligheten er for den perfekte skjønnheten og den fine vennligheten. For alle mennesker som bærer slike følelser for hesten er det vanskelig å omgås den på noen annen måte enn med ærbødighet. Man ønsker å omgås den uten å bruke tvang eller påføre smerte, for med tvang og smerte blir den skjøre forbindelsen brutt. Egentlig handler reisen mer om selvutvikling enn om hesten. Det handler om en reise fra å være rytter til å bli Ridder / Amazone, eller fra å være splittet til å være hel og opprinnelig - å finne tilbake til sin egen opprinnelige natur. Reisen fortoner seg forskjellig for kvinner og menn, men det er en annen historie... En viktig del av hesteholdet for meg har vært å finne fram til den mest naturlige måten å holde hest på. Det innebærer valg av kommunikasjons- og treningsform, de fysiske omgivelsene hesten har, og å finne utstyr som forstyrrer hesten minst mulig i dens bevegelser. Denne søken har bragt en lang rekke erkjennelser, og jeg har gjort mange oppdagelser underveis. Min mest ærlige og kompromissløse læremester har hele veien vært hesten selv. Lytter jeg til hesten forteller den meg hva jeg trenger å vite. Så kan jeg henvende meg til menneskelig ekspertise for å finne brukbare løsninger. En gang i tiden hadde jeg ikke ofret mange tanker på hvordan hestens munnhule var skapt, og hva slags bitt man skal velge og hvorfor. Men ønsket om en fri og naturlig hest har ledet meg til å lære om bitt, om bittløse hodelag og ingen neseremmer. Av og til kan det være godt å stoppe opp litt og spørre seg selv hvorfor man gjør det man gjør. Er det fordi noen har sagt det og man selv aldri har satt spørsmålstegn ved det, er det fordi man alltid har gjort det på den måten, eller har det man gjør en god og gjennomtenkt grunn? Hvis jeg vil etterstrebe å være så lett på hånden at hesten ikke trenger å gape for å unngå bittet, trenger jeg da en neserem? En gang visste jeg ikke allverden om saltilpassning heller, men ønsket om en sal som knapt kunne merkes hverken av meg eller hesten startet en lang jakt etter den perfekte sal. Naturlig hestehold har ikke minst handlet om hestesko, eller hestehover uten sko - for i en av mine læremestre møtte jeg en hest som simpelt hen nektet å - for det første bli skodd, aldri har jeg sett en hest bråke så mye - og for det andre, beholde skoene på. Denne hesten dro skoene av seg enten den var ute eller inne, og etter toppen 2-3 dager etter å ha vært nyskodd. Så hestehold for meg handler i dag også om barforhest, og det meste av hva jeg har lært på min reise som hestemenneske, er det hestene som har lært meg. Alle de hestene jeg har møtt har på hver sin måte lært meg å se og lytte, og har faktisk bidratt til at jeg er blitt det mennesket jeg er i dag. Les mer: Hest er karakterbyggende - 12 leksjoner man lærer av hestene. <— Tilbake til start |
|
Jeg tok en pause fra hestehold, studerte kunst og reiste verden rundt - men drømmen var levende og hadde på en måte fått kjøtt og blod, og forlot meg aldri. Så jeg fant hester der ute også, tok jobb på en rideklubb i utkanten av Aten, og opplevde for første gang å virkelig bli forelsket i en hest. Og i følge de andre var det gjensidig, de fortalte at hver gang han hørte det knirket i døren min oppe i losjeringshyttene, humret han høylydt. Han het Copperlad, en liten fuks med bles og fire hvite like lange sokker som gikk opp til knærne. Han hadde elgnese, men det syntes ikke så godt fra siden fordi blesen ga et optisk inntrykk av at nesen var rett. Han hadde appaloosaøyne, du kunne alltid se det hvite rundt irisene. Han var også en vever. Han hadde et dypt søkk i strupen fra mange års veving mot kanten på boksdøren. Han var overgitt av eieren som ikke hadde vist seg på over et år og ikke betalt for oppstallingen, og sto som skolehest for viderekomne elever, for å betale for sitt eget opphold. Han likte ikke barnerytterne og fant på alt mulig for å bli kvitt dem. Rideklubben ville gjerne bli kvitt ham, hvis noen ville ha ham. De skulle ha 24.000,- for ham. Det er jo ikke stort i dag, men for en astronomisk sum det var den gangen! Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ha kjøpt ham den gangen, og tatt ham med meg hjem. Han kom opprinnelig fra England. Jeg så ham under en proffesjonell rytter som var på besøk fra England en gang og glemmer det aldri. Da gikk det opp for meg hva rytteren har å si. Det var en helt annen hest! Plutselig hadde han swung, og du verden hva han kunne og hvor flott han var! Jeg har fått vite at han kom tilbake til England mange år senere og fikk sin pensjonsalder der. 
Etter flere års studier i Homeopati deltok jeg på kurs i utedrift med hest på Veterinærhøyskolen i Oslo, og hadde et klart bilde av hvordan jeg selv ville holde hest. Jeg tok også et kurs med Klaus Ferdinand Hempfling i Spania, og det satte standarden for all omgang med hester. Jeg begynte å ri en liten vallak en gang i uken, som måtte lokkes fra beitet med en gulrot for at jeg skulle få tak i ham. Han ble kalt Blackie, og var den mest notoriske luftsluker jeg noen gang har sett. Han kunne ikke nyte den minste gulrotbit ute i innhegningen uten at han måtte finne en eller annen stolpe han kunne luftsluke på. Maten smakte rett og slett ikke uten at han kunne blande den med luft. Det var også et drag over blikket hans, en slags lukkethet overfor mennesker. Han var veldig trippete og stresset ute på tur, jeg jobbet med å roe ham og la ham få oppleve at det gikk an å slappe av selv med et menneske på ryggen. Det var litt sørgelig å ri ham, jeg hadde ingen reell mulighet for å endre på noe siden han ikke var min hest. Lite av det jeg helst ville gjort kunne jeg tilby denne hesten som jeg bare var sammen med en gang i uken. Jeg var redd jeg bare ville gjøre ham en bjørnetjeneste om jeg viste ham en helt annen omgangform. For dagen etter ville jo alt være tilbake til det valige. Det var på denne tiden visjonen om meg selv i den røde kappen ble født, jeg ville begynne fra grunnen av, med en helt ren og urørt hest som skulle få lov til å være hest hele livet igjennom, jeg ville fremelske hesten og dermed også meg selv gjennom hesten fra bare å være en rytter til å bli noe mer. Da vi i 1999 kjøpte småbruket med 37 mål tomt som vi bor på nå, var alt duket for å oppfylle denne drømmen. Jeg fikk meg den lille kaldblodshoppa Tundra Solregn, som desverre døde tidlig av slinger. Hun kunne plutselig bare falle om. Det ble stadig værre og hun ble bare 3 år. Vi hadde senere en rekke X-travere inntil den 1 1/2 år gamle Tundra Frøya kom, den første hesten jeg skulle få lov til å trene fra bunnen av og vokse sammen med. Hva er den ideelle oppstalling? Av Copperlad lærte jeg at hester ikke tåler å stå på boks de fleste timene i døgnet. Han viste alle tegn på adferdsforstyrrelse pga. kjedsomhet og understimulering. Av Blackie lærte jeg at hester ikke tåler å stå flere timer uten noe å tygge på. Hans luftsluking var tegn på vedvarende sult mellom de tre korte måltidene han fikk pr. døgn. Jeg har sett mange tegn på adferdsforstyrrelser hos boks hester som stelles og fores etter eiernes beste evner og mening. Opprinnelig er hester steppedyr som bruker det meste av døgnet på vandring, de beveger seg over lange avstander på leting etter næring, nye gressenger og vann. De er alltid på farten og tilbakelegger gjerne mange mil i døgnet. De har liten magesekk og eter jevnt fordelt over hele døgnet. De prioriterer sikkerhet framfor noe annet og liker å ha overblikk og mulighet for fri flukt. Jeg har hørt at hester løper inn i stallen igjen om det brenner, og mange undrer seg over hvorfor de gjør det. Men det er ikke så rart om man tenker på at på den andre siden av en steppebrann er det ingen fare lenger. Hesten er gjennom tusener av år tilpasset skiftninger i naturen. Idealtemperaturen for hest er + 4 grader. Den har små muskler i hårrøttene som reiser hårene opp for å danne et stillestående varmt luftlag mot huden. Det som får en hest til å fryse er ikke kulde, men regn og vind samtidig kan hindre den i å løfte hårene på denne måten for dermed å danne dette varmeisolerende luftlaget. Det er påbudt å bygge le til utedrifts hester, og jeg selv sover også bedre om jeg vet at de har muligheten for å komme under tak når det regner og stormer ute. Men hvor ofte ser jeg hestene stå inne? Hvis de kan velge stiller de seg gjerne på et åpent område hvor de vender rompa til vinden og venter til det værste er over. Som oftest går de inn mest for å unngå fluer! Men om det blåser gufne høststormer hvor regnet pisker vannrett, tar jeg dem inn. Da står de ved grinden og ber meg om det. Mitt hestehold er derfor ikke basert på ren utedrift, men er en kombinasjon av utedrift og oppstalling inne ved behov. La oss gjerne kalle det semi-utedrift :-) Det mest ideelle er om hestene fritt kan gå ut og inn som de vil, med mulighet for å lukke dem inne under ekstremvvår. Om de har tilgang på eng, bakker og skog det meste av året og gjerne områder med fjell og stein innimellom, får de mulighet for bedre slitasje av hovene, og der hvor de oppholder seg mest er et dekket med hoggflis som gir god drenering ideelt, evt. grus, noe som bidrar til å holde hovene tørre og rene. Om man har mulighet til det kan hestene gjerne fores på fjellgrunn, det bidrar til en sunn slitasje av hovene. Et le med åpen langside mot syd eller evt. inn mot tunet er ideelt, beregnet areal pr. hest skal være 3x3 m. Her kan man gi dem tilgang på saltsten og evt. vitamin- mineral- og urtetilskudd i form av Vitablokk / Basi-block e.l. Ikke alle hester tåler fri tilgang på grovfor året rundt, men det er bedre med flere små måltider enn få store. Skog gir tilgang på mange forskjellige vekster, muldjord med mikroorganismer, bark og annet de måtte ha glede av, og her er et lite tips: Om du gir dem tilgang på en haug med gammelt tømmer som bare ligger og råtner, vil de med glede gnage på dette istedet for gjerdestolpene du så møysommelig har satt opp!!! Må en hest ha sko? Etter sommerbeite som toåring hadde Frøya utviklet en god del sleng, så jeg kontaktet hovslager, som sa at det var på tide å sko. Jeg skulle jo begynne innkjøring, og da måtte hesten være skodd. Så Frøya ble skodd. Hovene ble rette og pene, det gikk tre dager, så var en framsko borte. Jeg ringte etter hovslager, ventet i dagevis, måtte dra av den andre, så kom han for å sko igjen, og Frøya var urolig og gjorde motstand på alle måter, men hovslageren fikk jobben gjort. Han skodde trangere denne gangen for at skoene skulle sitte bedre. To dager gikk, og en framsko var bøyd helt rundt mens den ennå satt på, da jeg kom ut i stallen om morgenen. Hesten hadde klart å få benet opp på krybbekanten og bendt skoen halvt av. Jeg måtte ringe igjen, vente enda lenger, hesten ble skodd på nytt mens den bråket enda mer. Hun la seg bakover i grimen så den røyk, hovslageren bannet og svertet, men fikk hesten skodd. Frøya dro av seg skoene på nytt, og vi var i gang igjen. Denne hesten ville rett og slett ikke ha sko på!!?? Vi holdt på i 2 1/2 mnd. på denne måten så ga jeg opp. Det var kjempedyrt med så hyppige hovslagerbesøk, og hesten hadde blitt en notorisk grime- og kjettingryker. Jeg ble så lei hestesko og hovslagere til slutt at jeg holdt på å kaste opp av det, og folk sa jeg måtte kvitte meg med den hesten. Men jeg tenkte: MÅ en hest ha sko på? Dette måtte jeg da kunne ordne på en annen måte? Jeg surfet litt på internett, fant en artikkel om barfottrimming og noen linker, kjøpte litteratur om emnet, leste, tenkte på det jeg hadde lest, om hovmekanismen som blir forhindret, forsnevringer, på vibrasjonene fra jernet som forplanter seg oppover i leddvæskene, på det at det er mindre belastning å trave på asfalt med en barfothest enn det er å skritte med en skodd. Jeg tenkte på alle de halte travhestene som blir sprøytet i leddene med Glucosamin. Jeg tenkte på kuldebroene som skapes av sømmene om vinteren og som nedkjøler hoven og forringer sirkulasjonen. Tanken på at jeg skadet hesten min var ikke til å bære. Jeg dro av de gjenværende bakskoene, skrev mail til Knut O. Bjerva som kom innom på en av sine trimmeturer og dermed var jeg i gang. Frøya sto stille og var alltid kjempeflink når jeg holdt på med hovene hennes, og Knut hadde ingen problemer med trimmingen. Hun sto som et tent lys!! Siden har alle våre hester så langt vært barfothester, men jeg er ingen fanatiker, så om det en dag blir nødvendig å sko av en eller annen grunn, så gjør vi det... <— Tilbake til start |
|
Jakten på den perfekte sal vil selvfølgelig arte seg forskjellig fra menneske til menneske og fra hest til hest. Noen hester er smale og andre brede, noen har svai rygg og andre er rette, noen har godt muskelsatt rygg og andre har lite muskler med fremtredende ryggrad. Og ikke nok med at salen skal passe hesten, den skal passe rytteren også. Saltilpasning er en vitenskap! Den største utfordringen jeg hadde med å finne en sal som lå godt på min unghest, var nettop hestens form. Hun var da jakten begynte en usedvanlig bred hest, med lav manke, og krevde en viss kromning i bommen uten at den var for krom. Hesten var fortsatt i vekst, så jeg måtte regne med at hun kunne bygge mer muskler og kanskje bli enda bredere, slik at jeg helst trengte å finne en sal som snarere var for vid enn for smal. Jeg var i begynnelsen åpen i forhold til stil, og vurderte både engelsk og western. Jeg har alltid hatt en fasinasjon for hestekulturer fra alle kanter av verden og deres forskjellige utstyr, og kunne gjerne tenkt meg å ha ett komplett sett av det meste, og gjerne gamle ting med et historisk sus. Men med en kunstners slunkne lommebok må man begynne ett sted, og aller først hadde jeg et ønske om å trene etter den gamle frankoiberiske vektridningens prinsipp. På dette tidspunktet virket det nærmest uoverkommelig å skaffe sydeuropeiske saler, som passet. Jeg hadde til å begynne med ikke internett. Valget falt først på en rekke Engelske saler, som da jakten begynte var de letteste å få tak i her i Norge. Men etter hvert gikk det opp for meg at sittestillingen, balansen og feelingen i en engelsk sal generelt sett gir en anstrengt sits. Stigbøylefestene er for langt fram, og man må kjempe imot salen i forsøk på å opprette balansen og få en naturlig sits. Internett gjorde det lettere å finne alternativer, men jeg måtte opp i pris for å få en sal som oppfylte mine ønsker. Jeg vurderte Westernsaler, Potreraen, Vaqueraen, portugisiske saler, Branderupsalene, diverse bomfrie og Camargue salen. Den siste visste jeg ble varmt anbefalt av K.F.Hempfling i hans bok At Danse med Heste. Camargue salen er en sydfransk arbeids- og hyrde-sal, beregnet på arbeid med okser. Den har en historie som går helt tilbake til middelalderenen. Den er utformet for å gi støtte slik at rytteren beholder balansen ved raske vendinger og tempovekslinger, for å beskytte rytteren mot spisse tyrehorn og for å være behagelig selv etter mange timer i salen. Konstruksjonen og stigbøylefestene gjør at man som rytter sitter i balansert og lodrett sits. Stigbøylene er helt stengt i forkant og forhindrer at foten glir fremover eller setter seg fast. Salen har et V-gjordsystem som holder salen på plass samtidigt som det gir en jevn trykkfordeling. Tradisjonelt brukes en valgfri ektragjord som festes rundt salen og hesten, og som bidrar til ytterligere stabilitet. De brede, myke putene er utformet for å fordele trykket over en større flate på hesteryggen, de er stoppet med dyrehår og former seg etter hesten på kort tid. Konstruksjonen og utformingen gjør at denne salen passer til forskjellige hester m.h.t bomvidde og manke. Camargue salen er laget til å passe camargue hesten som er en forholdsvis liten hest, og gir den mest optimale vektfordeling på hester med et stangmål på omkring 145 - 155 cm. Camarguesalen går for å være en av de vakreste i verden, og det sies at den holder i minst 30 år! Når det gjelder camarguesalens egenskaper, ønsker jeg bare å sitere K.F.Hempfling: "Neppe nogen anden sadel har et så gunstigt tyngdepunkt på hesten, og neppe nogen anden sadel kommer så tett på rytterens naturlige sete på en usadlet hest..." 
Spesielt egner denne salen seg til lange turer og særlig i ulendt terreng gir den utrolig god støtte, og til Ridderturneringer er den et MUST. Den er tung, rundt 11 kg., og det er noe tidkrevende å sale på. Man skal lære seg å slenge bena høyt ved opp- og nedstigning pga. høyden på for- og baksvisselen, men alt i alt er dette et praktstykke, både med tanke på kvalitet og komfort, det er rett og slett en usedvanlig flott sal. Men desverre var den noe for smal til Frøya, og noe for rett i bommen til Atom Vinterrosa som er litt svai i ryggen. Det ga uheldige trykkpunkter på begge hestene. 
En Vaquera sal av den opprinnelige sorten er til en stor del laget av strå, som former seg etter hesten
ved bruk. Den er laget for å gi rytteren mange behagelige timer i salen med god støtte og en balansert
sits, og har en bred annleggsflate mot hesten. Vaquera salen er en sal som bare blir bedre med årene, ettersom
fåreskinnet får formet seg etter rytteren og stråene etter hesten. Man må dog være
innstilt på at det vil gå lang tid før denne salen er såpass nedslitt at den gir god kontakt
til hesten. Det sies at den først er virkelig god når en sivilisert nordboer ville rynke foraktelig
på nesen av den slitte, gamle tingen. Desverre er Vaquerasalene gjennomgående ganske smale i framsvisselen,
og det har ikke vært mulig å finne en som var vid nok til Frøya. (Hun er 114 grader vid = tønnerund!!)
Generelt sett er det nærmest umulig å finne en fabrikkprodusert sal med bom som til enhver tid passer den hesten man har. Hesten vil kunne forandre seg med årstidene, i forhold til mengde trening, mosjon osv. Skulle man alltid ha en sal som passet 100% måtte man ha minst to. Man kan selvfølgelig skaffe seg en håndlaget sal tilpasset hesten, når den var godt muskelsatt og i godt hold, og så bygge ut med padder i de periodene den var smalere og mindre trent. Men en hest kan endre form i lengderetningen også, ryggen kan bli svaiere i forbindelse med drektighet eller med alderen, eller den kan løftes i forbindelse med trening og styrking av ryggen. Med slik endring vil selv en spesialtilpasset sal begynne å danne uheldige trykkpunkter. Hvordan løser man dette problemet? I den senere tid har mye skjedd på dette området, nye patenter dukker stadig opp. Det finnes i dag forskjellige former for fleksible bommer, som i varierende grad følger hestens bevegelser, og det finnes forskjellige former for helt bomfrie saler. Til stor glede for alle hester hos bevisste hestemennesker! 
Bomfri Barefoot cheyenne. Denne salen har leverandør i Norge og er rimelig, ca. 7.500,- inkl. alt.
Den er utviklet av en tysk hestekiropraktor, Sabine Ullmann, og har stigbøylefestene langt bak, noe som
fremmer en loddrett og balansert sits. Den er lett, kun 4,5 kg., og man bruker en vanlig dressurgjord.
Som alle bomfrie saler passer den de fleste hester, gir full bevegelsesfrihet og vil ikke gi uheldige trykkpunkter.
Viktig å merke seg er at Barefoot cheyenne i likhet med Knights og Torsion skal brukes sammen med en spesialpad
som gir ryggradsfrihet. Ekstra padding trengs for tyngre ryttere. Ulempen med Barefoot cheyenne, som med mange andre
bomfrie saler når de brukes på brede hester med lav manke, er at den lett sklir rundt. Man trenger noe
å stå på når man skal opp på hesten, noe som kan være et broblem når man er
ute i terrenget. Salen sklir både forover og bakover på min brede kaldblodshoppe når jeg rir mye
nedover og oppover. Jeg har montert halerem og forstykke, det forhindrer salen fra å skli forover og bakover,
men ikke i å skli sideveis. Man sitter også noe bredt. Konklusjonen er at Barefootsalen er lett, praktisk
og hestevennlig, smart når man har drektige hopper, hester i utvikling og vekst, men på en rund hest med
lav manke bør det brukes halerem og forstykke. Salen kan være fin ved arbeid på bane under
kontrollerte former, men når det gjelder brede hester er den mindre hensiktsmessig på
lengre turer ute i terrenget.
Bomfri Startrekk Espanola er en kvalitetssal av vegetabilsk garvet lær, som er vel oppbyggd for maksimal
komfort for både hest og rytter. Sitsen er myk og dyp og salen gir god bogfrihet og usedvanlig god kontakt med hesten.
På undersiden er det myke, avtagbare puter kledd med mykt lær, som festes med bred, kraftig borrelås.
De er stillbare, slik at man kan tilpasse deres posisjon etter hestens form og behov.
Putene er 2 cm. tykke som standard. Disse gir god ryggradsfrihet, og man bruker en vanlig pad. Framsvisselen kan byttes
ut, og finnes i str. S, M, W, XW og XXW. Stigbøylefestenes posisjon gir en korrekt, loddrett sits, og på
tross av at baksvisselen gir etter litt om man presser seg bakover i salen, - noe jeg spesielt etter Camarguesalen ikke
er vandt til å oppleve, - må jeg innrømme at jeg faktisk sitter utrolig godt i denne salen. Jeg
føler meg både avbalansert og avslappet. Salen i seg selv er lett, kun 5 kg., noe jeg anser som en stor
fordel. Den har ett V-gjordssystem som gjør at den ligger bedre på plass enn andre bomfrie saler, og man
bruker en vanlig dressurgjord. Dette ser jeg som en
fordel, det går raskt og greit å sale opp. Man kan bruke
vanlige stigbøyleremmer, men bør ha spennene nede for å unngå at spennen fyller innunder salkappen.
Lengden på salen er 50 cm, annleggsflaten mot hesten er 45 cm. Det er 2 års garanti på salen. Pris: ca. 11.500,-
norske kr.
Bomfri Startrekk Dressage En god sal med knestøtte, hybridmodellen med innlagte polyetenskinner er kanskje noe mer stabil på en rund og bred hest enn både Dressage CC uten polyetenskinner eller Espaniolaen, som begge kan skli noe. Disse salene ligger mer stabilt på: smale til normale hester enn de gjør på spesielt brede hester. her må man prøve seg frem. Iberiske saler med fleksibel bom Salene som tidligere het Branderup Ecuyer og Branderup Epona (Pris ca. 18-21.000,-) hadde kapper som sluttet akkurat ved kneet hos en person med min benlengde, noe som gjorde dem uegnet for meg da de gnagde på innsiden av kneet. Dette vil variere fra person til person, noen med en annen benlengde vil kunne sitte behagelig i dem. Generelt gir denne type sal en balansert og naturlig sits, man sitter stabilt og behagelig og det er lett å overføre signaler via sete og vekt. Disse salene er nærmest laget for vektridning, og Epona salen har til og med lærbom som bringer rytteren enda nærmere hesten. Tilsvarende saler lages i dag av Deuber und Partner i Tyskland og tilhører enten Ultraflex- serien eller Amazonas, som har en rekke forskjellige modeller å velge mellom med forskjellig utforming for forskjellige behov. Alle Ultraflex- og Amazonas salene kan bestilles enten med stillbar Ultraflex bom eller med laminert lærbom for større fleksibilitet og tilpasningsmuligheter på hesten. Ultraflex Renaissance fra Deuber und Partner er en av modellene som kan bestilled med laminert lærbom. Dette er en sal med kneputer som er avtagbare, og som sitter innunder kappene. Disse gir god støtte om man rir i ulendt terreng f.eks. og man sitter virkelig stødig og balansert, samtidig som man har god bevegelsesfrihet m.h.t vektridning og lettridning. Setet er mykt og kappene er av behagelig lengde (for en med min benlengde). Dette er den desidert beste og mest anvendelige salen vi har prøvd og brukt over tid så langt! Ønsker du mer informasjon om disse salenes oppbygning, funksjon og om saltilpasning generelt, besøk www.freehorse.no <— Tilbake til start |
|
Spesielt en unghest kan ofte vise motstand mot bitt og mislike å ha kalde og fremmede ting i munnen. Dette opplevde jeg som et problem hos min unghest Frøya, hun tygde og gnagde, tok tak i bittet og trakk i det, og viste alle tegn på irritasjon og motstand. Jeg prøvde Happy-mouth med eplesmak, både som trinsebitt og stang, gummitrinsebitt, tynne og tykke, men hun dro og gnagde i alt som var. Det tok alt for mye oppmerksomhet bort fra det arbeidet vi skulle gjøre, og det var slitsomt å hele tiden ha en hest som ikke klarte å slappe av og som gikk anspent og stressa og fordi den var opptatt av et forstyrrende bitt. Jeg klødde meg i hodet og fulgte råd om å la henne gå med hodelag og bitt mens hun koste seg og spiste, så hun skulle venne seg til det og ikke bare forbinde det med arbeid og trening, eller med meg. Til tross for dette fortsatte hun å irritere seg over bittet når vi jobbet, og da noen kom med forslag om tungestropp for å forhindre at hun skulle kunne leke med bittet, begynte jeg å tenke... Fantes andre muligheter? Forslaget fikk meg til å tenke på tungen og hestens munn. Hvorfor skulle en tungestropp virke, hva er det som gjør at "tungen er i veien"? Kan i det hele tatt tungen være i veien? Hvordan ser egentlig hesten ut i munnhulen? Hvordan er den formet? Og hvordan virker bitt? Det finnes så uendelig mange forskjellige bitt, og hvorfor velger man det bittet man velger og hva er best? Hva er mildest? Det er mange delte meninger om hvorvidt et trinsebitt er hardere eller mykere enn et stangbitt f.eks., liksom det er delte meninger om hvor bittet skal ligge i hestens munn. - Et nytt univers åpnet seg, og etter å ha hørt om Mylerbit en gang gjennom en veninne som hadde bodd i USA i mange år, fikk jeg tak i den lille boken "A Whole Bit Better" by Dale, Ron og Bob Myler. (Boken finnes også på svensk, med tittelen: "En bok om bett och betsling", av de samme forfatterne.) 
Myler bit -
Jeg pløyde gjennom boken og leste den på kryss og tvers, (veldig lærerikt, anbefales!) og forsto etter hvert prinsippet:
"Don't go harder, go softer!" D.v.s, at hvis hesten viser motstand mot bittet, så går man ikke over til et hardere bitt
for å få den til å lystre, men man velger et mildere bitt for derved å få hesten til å slappe av, slik at
man kan få kontakt med den igjen.
Det finnes flere symptomer på en hests motstand mot bittet, for raskt å nevne noen her (uten å gå i detalj inn i dette omfattende emnet, da anbefales heller å lese denne boken), kan disse være bl.a.: 1. Hesten går bak bittet, 2. over tøylen, 3. hesten reagerer ikke på trykket fra bittet, 4. den faller ned på framparten eller, som jeg opplevde med Frøya - 5. hesten viser motstand gjennom overaktiv munn. Jeg fant ut at det nettop var tungefrihet Frøya trengte, og valgte Mylerbit med munndel no. 36. Jeg skaffet dette med kombinerte sidestykker, som vist på bildet nedenfor t.h. Dette bittet virker gjennom å belønne hesten når den gir etter i nakken, da det gir tungefriheten når hesten bøyer hodet i en avslappet tilstand. Bittet har tre fritt bevegelige ledd i munndelen, en rullende midtdel og to deler på hver side som kan aktiveres uavhengig av hverandre, slik at man f.eks. kan aktivere en skulder ved å løfte den ene tøylen. Trekker man i begge tøylene samtidig blir munndelen fast (som et stangbitt) og vil ikke "klappe sammen" og klype som en nøtteknekker, slik som et vanlig trinsebitt gjør. - La meg herved benytte anledningen til å avlive myten om at trinsebitt er de mykeste bittene! Frøya reagerte positivt på det nye bittet. Hun tygde fortsatt litt, men mye mindre. Jeg har lyst til å si at jeg er forsiktig og myk på hånden og har hele veien søkt å kommunisere hovedsakelig gjennom vekt og sete når jeg rir, og minst mulig gjennom bittet. Men et hesteliv kan by på så mangt og være langt, og man vet ikke alltid hva som skjer i morgen - derfor ønsket jeg å lære hesten min å gå med bitt i munnen, men uten å påføre ubehag eller smerte. Det er også viktig å ta hensyn til sikkerheten når man f.eks. kjører inn en unghest, noe jeg også brukte dette bittet til. Det viste seg etter hvert at helt perfekt var dette bittet ikke, da Frøya fortsatt ble urolig i munnen når vi jobbet i bøyning 
fra bakken og i salen.
Jeg er klar over at jeg har en veldig spesiell hest, som ikke legger to pinner i kors for å uttrykke sin mening om saker og ting. Men jeg
ønsker å etterkomme hennes behov for frihet, og derfor lytter jeg gjerne til henne og lærer mye! Med tanke på at det
forøvrig er lurt å bytte bitt med jevne mellomrom, for å unngå ensidig belastning og dermed mulige skader i hestens munn,
tenkte jeg at jeg skulle se meg om for å finne ut om det kanskje fantes et annet bitt som om mulig fungerte enda bedre? Innimellom dette
prøvde jeg både bitless bridle og leddet kapsun, hvorav sistnevnte faktisk har fungert aller best!
Bittløse alternativer
Av bittløse alternativer prøvde vi først en kortere versjon av hackamore, som virker ved å øve trykk over neseryggen. Jo lengre stengene er, jo større blir hevstangeffekten og jo skarpere er hackamoren. Jeg benyttet en noe mildere modell men både den mildere og de mer skarpe kan, ved feil og for hard bruk, skade hesten ved rett og slett å brekke neseryggen (man skal være ganske hard for at dette skal skje, men det kan også skje ved et uhell f.eks. hvis hesten snubler eller faller og forårsaker et plutselig rykk i tøylene). Dette alternativet til bitt er ikke noe jeg foretrekker å bruke på Frøya, jeg har den fortsatt men bruker den ikke. Jeg prøvde deretter Bitless bridle, dette virker gjennom at man øver trykk på motsatt side av der man trekker i tøylen, og delvis over nakken. Altså ved at hesten viker unna for trykk, men uten smerte og uten den skarpe effekten som en hackamore kan gi. Jeg opplevde derimot at tøylen kunne henge seg opp i ringen, slik at jeg ikke oppnådde den umiddelbare ettergift som jeg ønsket. Jeg gikk deretter over til en uleddet ridekapsun, som jeg først brukte i arbeidet fra bakken, og 
som jeg fant
ut at også faktisk var helt utmerket til å ri med. Denne skaper ingen irritasjon eller uro hos Frøya, og er ikke på noen
måte skadelig eller smertefull, ved normal og riktig bruk. Den utøver jo også trykk mot neseryggen, som har nervesentre meget
følsomme for trykk og berøring, men uten noen forsterkende hevstangeffekt og den gir også umiddelbar ettergift når jeg
slakker tøylen. Jeg har den senere tid prøvd ut det patenterte Meroth Bittløse Kombi hodelaget, dvs. kun nesedelen av
denne, (se bilde t.h.) som kan kjøpes separat og brukes sammen med f.eks. et favoritthodelag. Det er konstruert på en annen måte og henger seg
ikke opp som Bitless bridle, og er også utmerket som ledegrime for håndhest.
Les mer om Meroth Bittløst Kombi hodelag her.
Følg med, omtale kommer av bl.a.: horse & more tredelt "DANGER-BIT" Tredelt Rotarybitt Meroth lærbitt Bittløse hodelag, kapsuner og Meroth lærbittene finnes å få kjøpt gjennom www.freehorse.no <— Tilbake til start |
| INDEX - klikk her hvis du ikke ser menyen til venstre. |